Jeg snakker ikke om sånne fysiske bokser, men sånne vi plasserer folk i. Der vi tror folk hører hjemme. Uansett hvem vi er, så har vi denne evnen mener jeg. Selv om vi ikke vil.
Som kunstner blir det også ofte fortalt at en skal finne sin stil og holde seg til den. Det kunstneriske uttrykket skal være gjenkjennelig. Dette har jeg prøvd å forstå lenge, og jeg VIL egentlig der, for det gir litt "annerkjennelse". Som om det er veldig viktig.
Hva med kunstnerisk utvikling da? Jeg er veldig glad for at jeg maler annerledes enn for noen år siden. Det er viktig å utforske nye teknikker og uttrykk. Likevel håper jeg at det er en viss gjenkjennelse i det jeg maler.
I fjor var jeg med på et kurs. Her fikk vi oppgaver. Vi skulle KUN se og observere naturen, og så male fra vår indre motivasjon.
-Kan vi få et eksempel? sa vi. -Nei, sier kursholderen. Litt frustrerende, for det er så enkelt å lete etter bekreftelse og støtte hos andre. Vi er vel ofte sånn. Vil ikke skille oss ut, og vil passe inn. Jeg lærte veldig mye av dette kurset.
En må lære å stole på seg selv. Den boksen en er ute etter å passe inn i er ikke det viktigste.
Denne boksen har fått en litt annerledes betydning for meg etter dette. Det er mindre viktig for meg. Mitt utgangspunkt skal være at jeg maler det jeg ønsker, og det som er min indre motivasjon.
Har du hørt at det kan være lurt å kunne forklare hva en holder med, på så kort og enkel måte at det skal kunne sies til en person du treffer i heisen. Det er ofte kun noen sekunder, eller et minutt.
DET skal jeg øve meg på.
Hva hadde du fortalt om noen spurte deg?
Takk for oppmerksomheten.
Billedkunstner Anita Aardalsbakke